Vill gi ALS familer litt mer kraft

Benytter far-dagen til å komme tilbake på bloggen. For er tross alt det som har holdt meg litt gående her.. for min kjærlighet til pappa er høy.

For mitt liv handler om mer enn bare Sport!

 
Jeg vil kjempe alt jeg kan for pappan min   og alle andre som er pårørt av samme sykdom. Vi må stå på for å hjelpe dem mer. Jeg kan støtte opp og bære litt av byrden med min skuldre for å gi ALS familier litt mer krefter. Men, den kommer ikke til å forandre verden, det kommer heller ikke til å stoppe sykdommen. Men, i det lange løp kan kanskje litt hjelp være starten på noe stort. Min fars-gave i år går til ALS-forskning. Du kan også bidra ved å gå inn på www.alsnorge.no. Fordi mennesker og pappa fortjener ikke en ALS-skjebne 



Status hos far er at han fortsatt er min far - det kommer han alltid til å være uansett tilstand. Men, når det kommer til sykdomsbilde viser prøvene hos legene at han ikke har blitt noe verre, så derfor tror vi med hele vårt hjerte at medisineringen i Soul har gitt utslag. Den må ha en eller annen form for bremse effekt. Hva enn den gjør, så har den noe positiv kraft. Så med andre ord jeg er fortsatt rasende over at ikke Nordmenn kan få tilgang til denne her i Norge eller får lov til å få den inn i landet. Når både Japan, Sør-korea og Usa har godkjent den. Med det blått øye har min far kommet litt lenger inn i sykdommen, han kan ikke lenger bruke armene normalt og hans gange er ikke som før. Men, han er fortsatt sprudlende og gir livet glede.

Men, uansett hvor mye jeg vrir og venner på situasjonen, det ekstremt tøft for als pasienter og pårørende. Jeg har nevnt det før og jeg sier det igjen uansett hvor hardt det er så må vi holde sammen og dele. Jeg synes det er sårt å brette ut at min familie er rammet, men jeg prøver så godt jeg kan å være positiv. Med sosiale medier er det mange måter å påvirke og hjelpe ved å kommunisere med folk. Jeg vet jo hvor vannskelig det er for familier med ALS-pasienter. Min mor har to voksne barn, men det største barnet i familien er min pappa. For han er avhengig av hjelp og tilretteleggelse til  ( snart/på sikt) absolutt alt, og ikke kan selv gjøre noe for å lette på situasjonen. Vi må støtte dem og alle andre som lever med denne sykdommen. Derfor vil jeg stå på for å hjelpe dem litt mer, gi dem en stemme og være her å snakke høyt. Opplyse og fortelle at vi må gjøre noe mer.

Min familie valgte å ta saken i egne hender å reise langt bort for å få medisin, fordi det enste Norge gjør er å spørre pappa om han vil ha tilgang til respirator eller velge å dø når den tid nærmer seg. Spørsmålet om å leve videre velger de å ta fra han, og oss fordi de ikke vil åpne dørene for en mulig bremsende kur som kanskje igjen kan gjøre at pasientene lever lenge nok til å oppleve en kur!  Så kanskje en liten stemme kan bidra til et lite steg på veien for å bli hørt. Jeg vil hvertfall stå på. For ingen, absolutt ingen fortjener en ALS-skjebne. 

Det er bare å se alle stegene vi har tatt for å bekjempe kreft. Als er en ny og voksende sykdom, så kanskje vi kan finne metoder for å stoppe sykdommen i fremtiden slik at den ikke får utviklet seg. Det hadde vært fantastisk. 

Gratulerer med fars-dagen pappa. Kunne ikke bet om en bedre far - ELSKER DEG <3 


 

Kjendis restauranten

All ære og respekt til dere innenfor restaurant bransjen!!!! For en jobb dere gjør! 

Tar av meg hatten, og lover å behandle alle mine restaurante besøk fremover med stor respekt og lite klaging ;) Hører med sjeldenheten at jeg klager-klager, men jeg har jo blitt utålmodig og litt irritert når det tar lang tid før maten blir servert.

Det er kanskje en grunn til av vi - deltagerne i Kjendis restauranten ikke har valgt å gå denne bransje veien. Men, jeg må ærlig innrømme at det var veldig spennende å lærerikt å drive en restaurant og få prøvd ut alle de forskjellige rollene. Så jeg er ikke helt fremmed for å kunne være en del av noe sånt igjen... men, da omringet av restaurant fagfolk ;)

Men, fy søren for en fin gjeng vi var. Kjempe herlige mennesker og vi koste oss på "jobb". 



Konseptet er at vi  skal drive en restaurant i fire dager. Hvor vi skal gjennom uke bytte på rollene som kokk, servitør, ryddehjelp og restaurantsjef. 

Mona Grudt var første mann ut og hun hadde restauranten "Cabo", en meksikansk-trøndersk fusion på menyen. Her ble jeg valgt som ryddehjelp.

Deretter var det Thomas Ulsrud eller mr.T som skulle gjenskape en tradisjonell amerikansk diner. Hvor jeg da ble valgt som kokk...

 


Det å lage mat til 20 gjester er ikke bare bare.. selv om vi får 2 timer til å forberede oss innen de kommer.

Jeg hadde laget burgerne klare slik at de "kunn" skulle ha 2-3 minutter i ovnen før servering. Det endte med å ta sykt mye lenger tid.. så phu var litt stresset. SOS..

Dag 3 skulle jeg være restaurant sjef.  Jeg kalte den  "AKRYL" og den skulle være inspirert av min kunst med fokus på presentasjonen av maten. 



Jeg pynet min restaruant med egne bilder fra mitt galleri. 

Min restaurant dag ble ganske annerledes enn jeg hadde håpet på og maten ble ikke helt som forventet.
Men, jeg kan jo ikke være skuffet ettersom mitt team gjorde så godt de kunne. Så tusen takk til dem for å prøvde å gi alt.

Kanskje jeg hadde satt listen litt for høyt!? Men, sån er jeg!  Jeg vil veldig mye og jeg ville virkelig få til å lage en super bra restaurant hvor gjestene både koste seg og fikk god mat. Jeg ville så inderlig gjøre det bra fordi jeg håpet at mine gjester ville gi restauranten min mest tips slik at pengene kunne gå til min hjerte sak. Min hjerte sak er jo selvfølgelig ALS. Så derfor gikk jeg all - in og hadde planlagt meny og setting nøye. Det var veldig lite som gikk etter planen. Som dere sikkert også fikk med dere på tv. i går ( Reprise i dag kl.19.00 og på Lørdag kl.13.00-14-30 ( jeg er sjef kl.14.00) 



Jeg vant som sakt ikke på tipsen.. så det ble dessverre ikke min hjerte sak " ALS Forskning" som fikk pengene. Men til alle dere der ute vi må ikke slutte å kjempe for mennesker som trenger hjelp. ALS pasienter går en helt umenneskelig fremtid i møte. Så for alle dem som er rammet og for fremtiden så betyr det så mye at vi finner flere svar på mysteriumet rundt sykdomen. For er en så stygg sykdom og u-visthet gjør også veldig vondt. 

Det ble mye smil og latter under innspillingen, for sannheten er at man må være ekstremt innteressert eller ha fag utdanning skal man drive en restaurant. Vi gjorde så godt vi kunne, men huff det ble mye feil og tull underveis.

I dag er det Henning som skal være sjef, og det blir pasta på menyen.

Jeg skal være servitør :)

​Se hvordan dette kommer til å gå ;)
 

On day or day one.

You decide :)  

Endelig tilbake på trening. Super deilig. Har tross alt gått 5 uker siden jeg har trent ordentlig.

Selv om jeg har vært aktiv har jeg ikke vært sååå aktiv som jeg pleier. Har ikke vært like lett med en gips-fot.  Det å gå med gips er både krevende og slitsomt. Har vært litt trening i dette også, men ikke den ønskelige treningen akkurat.  Jeg kan fortsatt ikke løpe på foten, men kan hvertfall gå normalt igjen, og trene puls trening på maskiner. Så det er digg å kjenne litt puls igjen. Back on track. Stille og rolig, men likevel en befrielse å kunne trene mer enn før. Det å ikke trene så mye som normalt har både vært deilig og slitsomt. Deilig fordi det plutselig ble så mange timer til overs hvor jeg kunne gjøre andre ting. Men, også slitsomt fordi jeg manglet gløden og energien som jeg ofte får av å trene. Kroppen føles slapp og har ikke vært helt i balanse.

Men,jeg tror likevel det er sunt for kroppen og hode å ta en liten mental pause av og til. Så denne delen har jeg nytt. Det å finne rom til ny motivasjon,  kjenne på lysten og lytte til hjerte vil jeg si er bra. Det krever litt å holde igjen av og til, men det krever også indre motivasjon å komme igang igjen. Mitt beste råd er å ta på seg treningstøyet. Har du gjort dette er det mye lettere å komme seg ut av døren og fullføre treningene fremfor å bare tenke " kanskje jeg skal trene i dag".

Jeg har alltid vært god til å presse meg selv hardt, fordi det er sån jeg fungerer best. Men, jeg må være relativ streng med meg selv også selv om jeg har selvdisiplin er jeg relativt vimsete og kan godt skifte oppgaver etter lyst og tanker.  Det å komme inn i en "ikke trenings stim" og skulle starte igjen er alltid tøft.

Jeg løste det med å lytte til hjerte og kroppen. Hold foten litt mer i ro, men gi resten av kroppen energi var mitt svar. Føler nå at jeg er ful av overskudd etter dagens økt. Hode er positivt ladd og selv om kroppen er sliten føles den sterk. En deilig følelse.

 

That feeling... ha ha ;) 

Er alltid lettere å gripe resten av dagens utfordringer når jeg har et smil om leppene. 

Så oppfordrer alle til å gi kroppen et lite trenings sjok slik at du også kan finne frem alt det positive som finnes med trening. 

Overskudd kommer ikke av seg selv :)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når en skade åpner dine øyne

Det er utrolig hva 4 uker kan gjøre med muskulaturen.

Jeg fikk et brudd i foten etter å ha landet helt skjevt på vei ned fra en høy kasse. Var i gang med å  trene kneebøy etterfulgt av boks-jump og vrist hopp hvor det her endte helt galt, og jeg tråkket over og fikk et brudd.  Jeg har generelt svake ankler, så jeg må alltid passe godt på. Selv om jeg har gjort tusenvis av ankel øvelser har jeg vrikket om for mange ganger slik at de små ledd bånn ikke blir helt normale igjen. I tillegg supinerer jeg ( pronerer = belastning på innersiden når du går. Supinerer = belastning på yttersiden)  og har tidligere danset ballet, så min fot er litt "fucked up" sån sett. Burde hatt sterke føtter, men det er jeg ikke. Overtråkk gjør jeg noen par ganger i året, men det pleier ikke å være noe alvorlig. Men, denne gangen ble det både overtråkk og brudd. 

. 
Stress kan nok ha vært en av grunnene. For året i år har vært meget stressende og ting har ikke akkurat gått slik jeg hadde håpet. Så kanskje dette er kroppens måte å si i fra på at jeg må roe litt ned og få brikkene på plass.

Ta det rolig i 4 uker og ikke belast foten så mye, var beskjeden fra legen etter 2 rønken bilder og 8 timer på legevakten. På med gips-støvel og frem med krykkene. For en som elsker å være aktiv og som ikke klarer å sitte stille og har en sønn hun må løpe etter så funker dette rimelig dårlig.
Fikk den ikke gro ordentlig ville det bli 2 nye uker med gips!!! Kjedelig, men når det tross alt skulle være så kunne det ikke vært et bedre tidspunkt.

  

Jeg har ikke vært flink til å holde meg i ro. De først dagene  hadde jeg ikke noen valg, ettersom jeg ikke kunne gå på foten. Det løste jeg med å hoppe rundt eller krabbe på alle fire. Litt av et syn.  Men, så fort jeg kunne tråkke litt med gips-foten, så hompet jeg rundt.  Jeg trente på en fot og gjorde alternative ting.  Syrke øvelser med gips-fot er faktisk ganske tungt. Så lår og baller fikk kjørt seg. 


Hverdags problemer : 

Det er heldigvis ikke langt til barnehagen, men når man skal trille en klappvogn, gå på krykker og hopp på en fot så føles det rimelig langt ut likevel. Det å ha 90 trappe trinn opp til leiligheten, en unge som ikke vil gå opp trappen selv ,handle poser og krykker har heller ikke vært en fornøyelse. Men, jeg har også innsett i prosessen som handicapet hvor heldig jeg er som er sterk nok til å klare utfordringene og hvor heldig jeg er som kommer til å bli helt fin igjen. Dette er tross alt ikke en selvfølge for alle. 

Jeg klarer f.eks.ikke å sitte stille på lekeplassen, så når jeg har hentet min sønn i parken/ barnehagen så er det kvalitets tid og lek med han som gjelder. Så da ble det "fange lek" på krykker, selv om jeg sjelden fikk tak i han. Det var en dag en mor som sa " Shit du har det bare så tøft, det er virkelig synd på deg " Hvor jeg da svarte " Finnes jo så mye verre ting, så det her går fint". Hun stoppet litt opp og ble stille deretter sa hun " Du er sterk, takk for motivasjon". Jeg synes det var et veldig fint kompiment å få selv om jeg følte at jeg gjorde det alle andre ville sakt og gjort. 

Det å merke at man er svakere enn før er ikke nødvendigvis en nedtur ,men kan heller gi en opptur fordi det gir deg mer forståelse og innblikk i ting vi tar for gitt. Forstå meg riktig, jeg tror faktisk alle burde prøve å ha et handicap på lånt tid fordi det åpnet opp øynene våre og vi innser hvor mange krefter vi har og hvor vanskelig og tøft det kan være for andre i samme situasjon. Mine tanker går jo ofte til min pappa og mennesker som er rammet av sykdommen ALS så jeg tenker kanskje litt mer over dette enn gjennomsnittet. Men, det er uansett en god ting å bli minnet på. 

En liten wake up call :
Jeg var på en interiør messe i Lillestrøm for 2 uker siden hvor jeg har startet et samarbeid med Borgramme vdr. min kunst. Kjempe spennende og snart kommer Larsåsen kunst i norske interiør butikker. Sååå gøy. Skal fortelle mer om dette snart.

 Men, når vi var på messen skulle vi også rundt å se litt. Arealet var på størrelse med 3 fotball baner så det var ikke særlig optimalt på krykker, så et nytt nydelig bekjentskap kjørte meg rundt i rullestol slik at jeg fikk sett mest mulig. Det er første gang jeg sitter i en rullestol, og jeg fikk faktisk en liten klump i halsen før hele opplevelsen ble til en fin og morsom ting.  Fordi jeg åpnet øynene på en annen måte. Jeg har aldri på noen som helst måte sett ned på mennesker i rullestol, men det å sitte der selv fikk meg til å føle meg veldig liten de 10 første minuttene. Jeg følte ikke at folk så meg, eller at de fikk øye kontakt me meg på samme måte som før. Det stakk faktisk i hjerte mitt, fordi jeg ble lei meg på andres vejne fordi jeg tenkte det jeg gjorde. Jeg føler at hendelsen var en ekstremt god erfaring for meg, fordi jeg måtte finne styrke og stolthet på en helt annen måte. Jeg forstår godt min far når han sier han ikke vil komme ditt hvor han må sitte i rullestol.  For ingen mennesker ønsker jo dette. Men, til gjengjeld er vi jo heldige som har hjelpemidler som kan hjelpe oss når vi trenger dem. Men, det er så lett å være positiv og si dette når det ikke rammer en selv. Dette er en ganske tøff prosess for dem som må ordentlig igjennom dette.  Jeg må si at jeg beundrer mennesker med handicap som smiler og og viser styrke selv om de har det tøft og f.eks. må sitte i rullestol.  

Kan godt være være det finnes mange idrettshelter, men hverdagsheltene er de største. 



Jeg føler meg heldig. Jeg har kunne trene med gips-støvelen #ikkebelastefoten,  samt være aktiv med min familie fordi jeg har vært sterk nok til å gå på krykker og sta nok til å ville komme meg fremover. Etter 4 uker ga nye rønken bilder meg et positivt og negativt svar. For bildene var fine, men smerten i foten er ikke borte. Så det er jo et signal om at jeg fortsatt må ta det litt " rolig". Muligens 2 uker til...
Men, heldigvis har jeg kvittet meg med gips-støvelen. Så det er litt befriende på et plan. Selv om jeg nå sliter litt med å bruke foten ordentlig fordi leggen min mangler muskler. Den er super tynn. Er ganske utrolig hva 4 uker kan gjøre med dine tanker og kropp.
Fra en dag til en annen.

 On day or day one. You decide.

Dette skrev jeg på Instagram i går, synes det var noen fine ord. DAY ONE. 



 

VIL DU VÆRE MED PÅ LAGET ?

Gå inn på www.ibelieveinyou.no   - Her er min historie!

Mens jeg og min familie kjemper en kamp mot ALS,  driver jeg også en annen kamp for idretten. Idretten er kanskje for mange en kontrast fordi idretten ikke handler om liv og død..  Så hvorfor er dette da så viktig ? Jo, fordi det handler om livet og fordi livet skal leves. 

                                https://www.youtube.com/watch?v=u22Eq3twSNQ

( trykk på linken over for å se filmen ) 


Jeg må vel først ærlig innrømme at 2017 ikke har vært mitt år. Jeg hadde på følelsen når klokken slo 00.00 den 01.01.17 at året ville bli tøft. Siden jeg allerede da viste at min far var blitt syk, men året skulle vise seg å gi meg enda flere utfordringer. 

Familien min  betyr alt for meg, så selvfølgelig har dette preget det sportslige, selv om jeg også har funnet en annen styrke enn tidligere som jeg har kunnet overføre. Men, vedsiden av familie kampen er jeg en stavhopper uten staver! Noe som  fungere veldig dårlig og det kommer ingen resultater ut av dette....

MIN HISTORIE...

For hele seongen min ble ødelagt, og drømmen om å hoppe høyt ble knust. Ufrivillig ble alle timene jeg hadde lagt ned gjennom to år med trening stjålet fra meg fordi stavene mine forsvant på et mystisk vis på treningsleir i Spania. Jeg var supermotivert og klar for sesongstart. I år skulle jeg komme sterkere tilbake etter at jeg ble mamma til Loui i 2015.  Veien har vært tøff, men jeg har hele tiden vært overbevist om at jeg skulle klare det - og det skal jeg!

Jeg har derfor laget en kampanje hvor du kan være med på laget mitt fremover. For selv om sesongen i år ble øddelagt så tror jeg på det positive , og ikke minst et nytt sportslig år i  2018. Selv om sykdommen til pappa (for øyeblikket) ikke kan kureres ønsker jeg å være sterk og fortsette kampen om ny høyder og nye mål.  

Blir du med på laget så skal jeg love å gjøre så godt jeg kan for å oppfylle ditt ønske. Du kan nemlig bidra her  https://www.ibelieveinyou.no/ibiy/src/#!/projectdetail/7276/stavhopper-uten-staver  ved å  velge en pakke og få noe tilbake. Mulightene er mange, og jeg er overbevist om at det og ta å gi vil gi begge parter en superpositiv opplevelse.

Så tusen takk for støtten, det varme mitt mamma-hjerte!

Jeg elsker stavhopp og er ikke klar for å gi meg helt enda - jeg har mer å gi! 

Her ser dere noen av de pakkene jeg har laget.. trykk videre på linken så finner dere flere :) 

Her er noen av alternativene du kan velge.... 


Finnes mange muligheter inne på nettsiden. Så gå inn å se om det er noe som passer deg :) 



Som sakt mulighetene er mange og jeg håper du er en av dem som vil være med meg videre. 
 

Røver tilbake livet

"

Pappa jente <3   Foto. Tor Lidseth, se og hør.

"Hvordan går det med din pappa "

Dette er det mange som spør meg . Jeg har som sakt vært veldig åpen rundt sykdommen til Pappa. Fordi jeg synes ikke det er noe grunn til å pakke ting inn, for jeg tror at åpenhet kan hjelpe mange andre i samme situasjon. Det at flere får øynene opp for sykdommen og forstår den er også en fin ting.  Les mer om ALS sykdommen her : https://no.wikipedia.org/wiki/Amyotrofisk_lateralsklerose

Min Pappa Johnny har det fint. Det er jo ikke enkelt å leve med sykdommen, ettersom den sakte men sikkert utvikler seg i den negative retningen. Men, han er med godt mot og er som pappa skal og pleier å være. En super kul og morsom pappa som tuller og tøyser. Selv om han ikke kan bruke armene så mye som før så står han likevel på. Han prøver hele tiden å finne løsninger som gjør ting litt lettere, så stett- glass er f.eks bedre enn et rundt glass. For fin motorikken i den enne armen er som sakt svakere enn normalt. Det handler om å hele tiden finne nye løsninger som gjør alle disse tingen som vi normalt tar for gitt hver eneste dag blir litt enklere. 

Foto. Tor Lindeste, se og hør. 

Mine foreldre dro som sakt til Sør-Korea, Soul i 3mnd. å fikk behandling for sykdommen. Medisinen han fikk tror de skal være med på bremse utviklingen av sykdommen. Hvor vidt den funker eller ei, kan vi ikke svare på. For vi vet jo ikke hvor langt i prosessen pappa ville vært viss han ikke hadde tatt medisinene. Så selv om pappa tok valget om å gjøre dette er vi litt forsiktige med å anbefale det videre. Fordi behandligen koster og det er ingen garanti. Heldigvis ble medisinen godkjent i USA mens mine foreldre var i Soul. Den var nemlig kun godkjent i Sør-korea og Japan da.  Så i skrivende øyeblikk er den på vei inn i Europa. HURRA.  Så dette betyr jo egentlig at det finnes noen kloke hoder der ute som mener at den må ha noe form for effekt. Så kjære Norge nå må dere også komme inn på banen og godkjenne dette. Slik at flere pasienter her hjemme får muligheten til å teste det ut. 

Selv om pappa har vært tøff og positiv hele veien, ser jeg en tydelig forskjell på hans psyke.

Viss medisinen er med på å skape håp, så er dette veldig positivt. For er fean meg ikke lett å skulle leve med en sykdom som spiser deg levende, gjør deg lam og tar fra deg stemmen og livet. Er så ekstremt uretferdig at noen mennesker skal få denne sykdommen. 
Vi må finne svar og løsning.... slik at vi kan røve tilbage livet til de som får det stjålet.

Foto. Tor Lidseth, se og hør. 

Ps. Alle spør inntil pappa, men er heller ikke lett for min mor. Så man, skal huske på og ta vare på de pårørende også. For selv om mamma prøver å være sterk, er det ikke lett å stå på sidelinjen å være maktesløs. For selv om hun vet at ting blir mer vanskelig fremover så drømmer hun jo fortsatt om å bli eldre sammen med pappa. Vi håper og tror fortsatt at dette kommer til å skje. For selv om vi er realistiske er vi også pesimister.

Jeg reiser snart til Oslo og gleder meg sinnsykt mye til å se familien og gode venner igjen.

Den kjærligheten man får her er fantastisk. 

Så viss dere lurer på hvordan pappa har det så har han det fint. Han er den samme fantastiske mannen med glimt i øyet.  Selv om det jobbes i kulissene vdr. fremtiden, så leves det også et normalt liv med liv, latter, smil og kjærlighet. 


For ingen av oss er dø enda,.... vi lever. 

Hurra for nye begynnelser, si JA du også....

i dag har jeg sakt JA til organ donor.
Jepp, dør jeg så kan de ta ALT hva de har lyst til.

Tanken å dø skremmer meg, for jeg vil jo ikke dø fra mine elskede. Men, skulle det skje en ulykke så er det bedre noen som treger livet får det.

 Ville du takket ja til et nytt organ hvis det kunne redde livet ditt ????

Svarer du JA på dette, så synes jeg DU også SKAL bli organ donor. For til enhver tid står det mellom 400 og 500 mennesker på venteliste for et nytt, livreddende organ. Organdonasjon er for mange eneste utvei fra en dødlig sykdom. Det er skulle leve på lånt tid og stå i kø for et organ er utenkelig. Hva om det var min sønn som ventet ? Hva om noen kunne redde den du elsked viss de bare hadde svart JA hos organ donor ?  http://organdonasjon.no / http://www.organdonation.dk 

Viste du at 1 donor kan redde opptil 7 liv! Syv mennesker med familie, venner og kolleger. Et reddet liv gleder mange.

Døden fyller oss enten vi vil eller ikke, for usette ting kan alltid skje. Jeg husker godt jeg en dag satt meg ned å begynte å hyll gråte fordi det gikk opp meg at jeg også en dag skulle dø. At vi alle er dødelige. Når jeg innså at jeg skulle dø, ble livet også rikere. Jeg nyter hvert minutt og finner meg  ikke leger i noe bullshit. For livet må leves, men vi må også ta stilling til om vi ville gitt andre samme mulighet viss vårt glapp...

 What comes around goes around. Jeg tror på karma, og jeg tror på noe som føles godt. For meg handler det ikke om religion, men om godhet og varme.

PS. La familien slippe å måtte ta avgjørelsen på dine vegne!
Hvert år opplever mange familier at en av deres nærmeste blir alvorlig skadet i en ulykke eller blir rammet av hjerneblødning eller blodpropp. Blir organdonasjon aktuelt, vil legen spørre de pårørende om hva den avdøde ønsket. Vet man ikke dette, er det opp til de pårørende å ta en avgjørelse. Det er noe mange familier synes er vanskelig. Derfor er det så viktig at du informerer dine nærmeste mens du lever, så de slipper å ta avgjørelsen for deg.


Bank i bordet, jeg håper virkelig ikke jeg dør helt enda. For jeg føler jeg er langt ifra ferdig her på denne jord. Men, jeg kan jo heller ikke være så naiv og tro at jeg skal leve evig. Som dere alle vet har jeg vært åpen om at min far har fått sykdommen ALS. Så min verden ble fra en dag til en annen snudd på hodet. Det mest utenkelig skjedde. Min, far døde ikke.. men fikk beskjed om han snart skal dø. Han fikk egentlig bare en reality-call. Så satt på spisen, ting kan fort skje oss alle selv om vi vet den en dag inntreffer oss.  

Jeg er så glad jeg endelig tok meg sammen å sa JA til bli donor. Jeg var først itvil om de skulle få ta mitt hjerte og øyne. Men, helt ærlig viss jeg er så "redd "for dem, så er det jo faktisk enda bedre at dette får bli med et annet menneske videre. Viss hjerte mitt kan slå for andre, eller øynene mine kan se mer så er jo dette fantastisk. 

BLI DONOR DU OGSÅ!!!!!! 

CPH Games I dag...


MEN.... ingen stavhopp kvinner på programmet. 
Hun beste danske er blitt gravid... Er vist noe med disse stavhoppskvinnene ;) Så stor Gratulasjon til  Caroline Bonde Holm, men hun blir nok ikke å se før i 2018-19 på konkurranse banen viss hun fortsetter da. 
Ellers er resterende jenter små skadet !? 
Selv mangler jeg staver, men ville ha lånt noen av de andres i dag viss det var stavhopp! 

Ps. Min Norske Rekord 4.40m er satt her på http://spartacag.dk :) 

Så jeg å mini blir tribune klappere i dag, mens vi heier frem Pappa Morten i lengde og resten av Spartanèrne og kjente :) 


Har vært kanon vær i cph de siste dagene, med 23 - 25 grader. Kun 18-20 grader i dag, men blir nok forhåpentligvis en fin aften på stadion for det. 

Nå.... treningen kaller her ;)


 


 

Drømmer meg vekk i dag...


Skulle helst ha  hoppe kl.18.15 på Bislett i kveld,, sammen med noen av de beste stavhopperne i verden. Hoppet Norsk rekord og enda litt høyere.
 MEN, det er plutselig langt ditt fra København uten staver og uten noe som helst resultat som er godt nok til å være der nå.


I fjor gjorde jeg comeback etter at jeg ble mor i Februar 2015. Jeg kom ikke inn på noen "morsome" gode internationale stavner,  ettersom jeg ikke hadde noe resultat året før. Grunner stor mage vel å merke. Så derfor hoppet jeg på små konkurranser hvor jeg som oftest ikke hadde motstand og vant. Jeg hoppet 4.20m og satte deretter listen "desperat" opp på 4.50m for å prøve å rekke OL kravet. Var noen ok forsøk, men det gikk ikke.



Om jeg var skuffet ? Nei, egentlig ikke, fordi jeg innerst inne var stolt over å ha klart å komme tilbake etter å ha hopp "pause" i 1år. Var sykt tøft, og jeg måtte virkelig stå på for å få ting til å gå rundt. Det å trene når mini sov istedenfor å gi meg selv avslappning var et mareritt.  Alle som er og har vært mødre vet hva jeg snakker om. Det å være våken hele/ halve natten og være på hele dagen er sykt slitsomt. Selv prosessen som ny bakt mor var ekstremt givende. 


4.20m var faktisk det resultatet jeg hoppet med foster i magen, og er også mitt beste resultatet etter at Loui var blitt født.


Jeg stoppet nemlig med å hoppe stav når jeg var 3mnd. på vei inn i graviditeten. Synes ikke det var forsvarlig å hoppe mer da. Var nemlig usikker på om jeg kunne skade barnet viss jeg fortsatte. Hadde ingen å spørre, men lytte til magefølelsen. Men, jeg trente ellers relativt normalt frem til fødsel.


Så kan man jo diskuter om jeg trente for hardt, men mini ser i hvertfall ikke ut til å ha tatt noen skade av dette. Snarer tvert i mot. 


Jeg har gått igjennom en del faser :

 

 Den første var å trene og tilpasse kroppen som nå hadde et levende vesen inni seg som skulle vokse!

Deretter var det å få han ut!!! GUD ikke spørr... (Jeg har hvertfall fødsels angst etter dette). 

Så skulle kroppen jobbe seg tilbake til sitt "normale" for deretter å skulle tilpasse seg sin nye hverdag. 


En hverdag som ble snudd opp ned på kort tid.



Det å skulle være idrettutøver mitt opp dette var vanskeligere enn jeg hadde trodd. Men, uten hjelp, sto jeg på alene og klarte å komme tilbake til sporten.


Derfor er jeg sykt stolt, men også sliten. For føler jeg har kjempet mye , men ikke helt har fått igjen for all strevet enda. JO, det å få barn var selv på skylt.

Min drøm og ønske var ikke større enn dette, og jeg elsker det å være mamma.


Selv om jeg godt kunne slippe litt av ansvaret og holde fri i ny og ne. Det å bare være meg selv... helt alene...bare meg igjen ;)


 Drømmer meg litt vekk, men som sakt ville ikke vært uten Loui heller. Elsker han jo så høyt. Men, egentid er undervurdert.

Tilbake til Bislett, i dag hopper jentene og bilsett brølet vil heie frem utenlandske og norske idrettsutøvere. Er så mange spennende utøvere og god sport så kommer til å bli en super kveld. Så kommer til å stikke litt ekstra når jeg sitter hjemme i Danmark å ser på nrk i kveld. For føler jeg burde vært der viss jeg bare... bare..bare... Listen er lang. For det å få familie livet snudd opp ned med en ALS sykdom, ha "stjålende" staver osv.. Har tæret en del på meg.

Men, med "gulerøtter" og "frukt" i sofan skal jeg likevel kose meg med Friidrett i kveld. 

Ønsker alle de Norske masse lykke til og gleder meg til å treffe dere igjen snart og ikke minst delta på Bislett games et annet år ;) 


Bislett games i fjor. Var ikke stav for kvinner på programmet da, men koste meg med denne snuppa her :) 


KOS dere på Bislett games i kveld :)  https://oslo.diamondleague.com/home/

Hei og hopp...



What to say... så er sesongen i gang ? Tja, ikke helt men jeg hadde hvertfall en fin trening konkurranse fra 12-skritt i går. 
Hoppet i en "master" konkurranse, hvor jeg hoppet inn som en "venne tjeneste" for å sikre klubben poeng. Så målet i går var bare å komme over en høyde. 
Mine staver er fortsatt sporløst forsvunnet siden reise med SAS i påsken, så mens jeg prøver å løse mysterium hoppet jeg på en lånt stav i går. Var en 4.15 stav, så den viste seg å bli alt for liten og myk. Så jeg hoppet 3.70m og deretter ga staven etter. Var sterk side vind, så tross ny stav / for liten stav og kort tilløp var dette vel en ok start. Selv, om det ikke direkte var en normal start. Får jeg snart styr på stavene vil jeg starte sesongen på ordentlig. Er litt tungt å skulle gå igjennom usikkerheten vdr. erstatning osv. Orker det rett å slett ikke...Målet var å ha fokus på en super sesong ikke alt dette!!  Så en litt sint Larsåsen må snart komme i bunns på hvem som skal betale for nye staver. SAS sier en ting, mens hotellet sier noe annet....  SUKK! 

Livet er noen ganger bare fult av utfordringer.....


Moralsk støtte i går ;) 

BISLETT GAMES UTEN MEG :(

Føles sikkelig urettferdig ut. For når det ENDELIG er stav for kvinner på Bislett Games så er ikke jeg med!!!  SNUFFS.
Er nemlig ikke stav for kvinner på bislett games hvert så er kjempe kjedelig for min del at jeg ikke er med i år når det først er..... 


Grunnen til dette er relativt tragisk, for som jeg har skrevet tidligere ble mine staver sporløst forsvunnet i påsken etter at de ble borte med SAS. Etter mye frem og tilbake sier SAS nå at de har levert dem til hotellet hvor jeg oppholdt meg i perioden. Noe som hotellet nekter for og jeg heller ikke kan forstå at de har gjort. Så nå er jeg i krig med SAS og hotellet for å finne ut av hvor de er og vdr. erstatning. Er helt helt håpløst. Mitt hylster som stavene ligger i er 4.50m lange og kan i prinsippet ikke bare bli borte!  


Føles tungt å skulle bruke så mye energi på dette. Er utrolig kjedelig at dette har bidratt til å ødelegge min start på sesongen. For all den trenings mengden og energien jeg har lagt ned det siste året skulle jeg få igjen for nå til sommeren.

Diamond League / Bislett Games er et av sesongens høydepunkt. For er veldig sjelden vi Norske får lov til å vise oss frem på hjemmebanen. Så er ganske stort. Finnes jo ingen tilsvarende store stevner i Norge. Er tross alt noen av verdens eliten i Friidrett som kommer. Ettersom det er mange Diamond League stevner, er det litt variert hvem som stiller til start. For finnes 14 Slike stevner og 8 juni var det bla. i Roma. Er super kult at Oslo er med i Diamond League serien https://www.diamondleague.com/calendar/


Så mens jeg "kriger" for å skaffe meg staver prøver jeg å ha en positive innstilling å se fremover. For selv om det hele føles litt håpløst ut, så må man bare stå på.


Jeg holder for øyeblikket på å teste ut noen staver som klubben Ballerup eier, men det å hoppe på helt nye staver er også litt som å sprenge grener, og det tar litt tid. Så jeg hoppet i går, og skal hoppe igjen i kveld på en konkurranse. Blir ikke en helt normal  konkurranse for min del. Stiller egentlig bare opp som en venne tjeneste ettersom det er en hold konkurranse for Masters ( 30+) hvor det er en klubb her i DK som mangler poeng i kvinner stav. Så jeg er lånt inn for å hjelpe og  gi klubben poeng. Samt for min egen del fortsette hvor jeg slapp i går, fortsette å teste staver. 


Jeg trener å står på, men sommer været er litt ustabilt... som alltid ;) 

Så når jeg nå har unna gjordt ørten ny mail.om svar vdr. bortgang av stavene skal jeg sette meg ned å male.  Mine måte å koble litt av på. Arbeider som personlig trener, men har ingen kunder i dag. Så egen tid frem til mini skal hentes i parken / vuggestuen.


Er i gang med min nye utstilling som kommer i løpet av sommeren som tar utgangspunkt i nærhet, intimitet og sanser. Hvor kroppen vil være i fokus. Håper på stor interesse og salg slik at jeg har mulighet til å kunne finansiere nye staver :) 

Ps. Er du interessert i bildene så send meg gjerne en melding her eller inne på Facebook : Cathrine larsåsen ART 

I N T I M I C Y

Hvor intim er du ?  


Nyt bilde til salg nå :) Laget med kjærlighet.  150 x 100  ( Pris på forespørsel  - TA KONTAKT :) 

Del av min nye kolleksjon som handler om intime mennesker og kjærlighet.

PS. Et kunstverk skifter ofte farge med forskjellig belysning. Så derfor er lys setting veldig viktig når dere henger opp et kunstverk 


Prosessen.... det tar ofte lang tid og det blir brukt mye arbeid for å få frem resultatet. 
 


Kunst handler om følelser og kjærlighet. Så for meg er det viktig å føle bildet når jeg maler.

Mamma hjerte " Små arr setter også spor"

 


Jeg har forsåvidt relativt stor tak høyde for hva kid`n kan gjøre, fordi jeg vet han mestrer mange ting. Men, han er tross alt bare 2 år. Så man skal virkelig være på . For en ting er helt sikkert han kaster seg ut i det meste.  Barn er fantastiske, jeg er så fasinert over hvor mye de lærer og fortstår på kort tid. Av og til tenker jeg av vi "voksne" kunne lært litt av barn. For mange ting de gjør uten filter er faktisk positive ting som vi "voksne" slutter med. F.eks det å ta kontakt med andre med helt åpne armer, det å ikke være redd, men på hele tiden. Det å bevege oss fritt og leke.


Jeg venter fortsatt på svar vdr. mine staver. Som forsvant med SAS. Så ble ingen konkurranse deby på meg for to uker siden. Men, ble trening og kos med deilige venner. Hadde en super helg, men ble litt for mye action lørdag kveld. For da fikk mamma hjerte veldig vondt.

For mini hoppet ned fra en kant og fikk hodet ned i asfalten. Lyden fikk kroppen min til å stivne. Han slapp heldgivis billig unna, men kuttet i pannen måtte sy. Trøtt liten aktiv fyr bommet på kanten. Han hadde først lekt superhelt i 10 minnutter og undreholdt forbi passerende. Stolt mor, som synes klatre leken var morsom.


For jeg synes personlig det ikke er noe i veien for at de små skal få utfolde seg litt fritt. Så lenge det er under oppsyn. Han var hele tiden i trygge hender selv om det kanskje for noen så litt voldsomt ut.


Uhellet skjedde når vi skulle hjem og han hoppet ned fra den minste kanten. Så uheldig. Så ganske voldsomt ut når blodet fylte hele ansiktet. Men, med hjelp fra venner kom vi oss raskt til sykehuset. Er ikke særlig kult å være mamma når sånt skjer.


Jeg kan i dette tilfelle ikke la være å tenke på hvor mange mødre som blør innvendig hverdag når barna blir rammet av skudd,raketter osv. Jeg følte smerte bare ved et mini kutt, mens mange foreldre holder restene av deres barn i armene i håp om å få dem tilbake. Kontrasten er ganske absurd. Lørdagskvelden på hospitalet fikk meg i tanke boksen. Var tøft å holde mini fast når han skulle bli sydd. Men, han var likevel i trygge hender og alt ville ordne seg. 
is og gode venner på vente rommet gjorde alt fint igjen etterpå og det hører også med i historen at han løp rundt å lekte i gangen før vi skulle inn til legen. 


Hjelm fremover??  Nei, unger skal løpe fritt og nyte friheten. Vi her så heldige i dag at vi har sykehus. Så selv om vi klager over at små ting, finnes det mennesker som ikke en gang rekker frem til sykehuset pga.avstander. Vi lever i et så overbeskyttet samfunn, som likevel ikke kan bli bra nok!?

Art by LARSÅSEN til SALG :)

Vedsiden av Idretten driver jeg mitt eget galleri " Cathrine larsåsen Galleri". 

Her selger jeg kunst som jeg har laget selv. Jeg har alltid elsket å være kreativ, så det å starte selv og inspirere andre med min kunst har vært helt fantastisk. Det er så stor etterspørsel på bildene, og så mage positive tilbakemeldinger. Så TUSEN TAKK for dette :) 


Min hensikt med kunsten er å glede og inspirere andre i hverdagen. Jeg er opptatt av at kunsten skal være for alle. Jeg har blitt inspirert gjennom mitt liv som idrettsutøver, venninne og mamma. Min siste kunst utstilling handlet om å glede store å små. Så kunsten var en hyllest til barnet i oss.

    
Besøk meg  : Luftfartsveien 18 0770 Oslo  ( Mellom Holmen og Hovseter t-banen stasjon. Nedenfor Persbråten Vidergående Skole. 
Galleriet er åpen i forbindelse med Oslo vest Trafikkskole, eller ring gjerne på telf. 480 30 555 så lukker vi opp :) 

NY KUNST TIL SALG :) 
La i dag ut 2 nye bilder for SALG til super pris :) Så ta kontak. viss du ønsker å kjøpe. Lager oss bilder på bestilling.

GIRL POWER - 60 x 80 cm - 3500 kr 





   

 

Kjemper for Familien min og ALS


Jeg deler min familie "tragedie" med alle de som vil dele den med meg. For selv om vi som familie går en litt stygg fremtid i møte, er vi en sterk familie som kommer til å gjøre alt for å være positive og leve for hverandre å livet. For livet er lånt tid, men det forstår man først når døden kommer tett på.


Mine elskede Foreldre - som alltid viser kjærlighet ovenfor hverandre <3 Foto :  8 mai 

Mine foreldre har tilbringet 3 måneder i Soul, Sør Korea hvor min pappa har fått medisinen "Radicut". En medisin som muligens kan gå inn å stagnere utviklingen til ALS. Han var i starten lagt inn på hospitalet i 14 dager for deretter å være inne på sykehuset to timer om dagen for å få medisinering. Deretter hadde han en uke fri og en uke på...osv. Det har både vært lærerikt og tøft å være så lenge borte sier de. Men, pappa er kjempe glad de dro og han synes hele oppholdet har vært en super positiv opplevelse. Fall høyden har jo ikke vært så stor ettersom Als sykdom "statusen" per dags dato gir pasientene lite håp ettersom det ikke finnes noe bevist kur. Så for min elskede pappa er det alt å vinne å prøve ut denne nye medisinen. Jeg har tidligere gitt utrykk for at jeg har vært litt skuffet og oppgitt over at Norge ikke har kommet lenger i forskningen rundt als. Fordi de menneskene som er rammet trenger et svar og hjelp NÅ.

Jeg henter mine foreldre på Gardemoen sammen med min sønn, og Morten. Var ekstremt tøft å stå ved ankomst for å hente dem. Har aldri vært så spent å nervøs før. Høres sikkert litt dumt ut siden det er mine foreldre, men når man ikke har sett dem på så lenge og det hele er en litt spesiell situasjon så gir dette mye følelser. Jeg klarte selvfølgelig ikke å holde tårene tilbake når de kom. Var bare så deilig å se dem komme gående. Mens min sønn løper mot dem og skriker "BESTEFAR...BESTEMOR".  Stort øyeblikk.  


Sør Korea og Japan kom ut med denne nye medisinen på markede først, og fordi den er så ny har de ikke så mange test resultater. Så selv om pappa føler seg bedre / ikke verre  og er positiv kan ikke han eller legene love noe som helst. Så selv om alle test resultatene til pappa var kjempe fine, må vi bare ta tiden til takke. Utviklingen til als pasienter er veldig forskjellig, så hvor lenge min pappa er forutbestemt å skulle leve,  vet vi jo ikke. Dermed er det jo kanskje også vanskelig å se om medisinen har stagnert prosesesen eller ei ? Men, det viktigste er alltid et håp.


Uansett hva så er det fantastisk å få mine foreldre hjem igjen.  De har vært sterke. Planen fremover er at pappa skal ned å få en ny dose med medisinen, men vi venter også spent på hva legene sier her hjemme etter nærmere undersøkelser.


"I dag blir det en god dag!" Dette tenkte jeg i det jeg sto opp.På nyhetene kommer det opp at "Radicut medisinen er godkjent i USA"

Dette er bare helt FANTASTISK. For når medisinen er godkjent i USA kommer den også til Europa og Norge. For et gjennombrudd. Så dette må jo gi alle pasienter i Norge en mulighet til å få denne medisinen viss ønskelig på sikt????? Jo, fortere jo bedre. Nå må Norge stå klare. Vi har ingenting å tape... penger ? Jo, men det er snakk om menneske liv som trenger hjelp. Når vi har penger til alt annet har vi det også penger til å hjelpe de som virkelig trenger det. 


FUCK ALS  
"4. mai mistet søsteren min på 17 år og jeg på 22, pappaen vår. I dag tok vi farvel og hadde en veldig fin begravelse. Pappa ble bare 50 år og hadde diagnosen i 10 måneder og 4 dager. Vi vet hvor grusom denne sykdommen er, og håper så inderlig at det kommer en kur i nærmeste fremtid  

Jeg hyl gråt når jeg leste hva denne jenta hadde skrevet på Facebook støtte gruppen til ALS . Er så forbanna uretferdig. Hvorfor kunne vi ikke kommet lenger i forskningen slik at disse to jentene kunne oppleve deres far lenger,  og han dem.... 

FIKK DERE MED DERE : ALS syke Nina Blomli vant Gullruten som årets deltager i en tv-sierie. HVOR FANTASTISK ER IKKE DETTE ? 

Den giripende episoden av "En dag i livet" ble vist i mars og viser hvordan ALS-syke Nina må ta stilling til om hun ønsker å bli koblet til respirator når pusten begynner å svikte. Det er deltakelsen i denne TV-serien som førte til at Nina Blomli ble nominert til Årets deltaker. 

Hun ønsker at det skal brukes mer penger på forskning på ALS.



BYTHEWAY : Jeg kom over denne artikkelen på vg 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/helse/det-er-soergelig-at-jeg-ikke-faar-kjaertegne-og-bli-kjaertegnet-av-min-kone-til-alderdommen-tar-oss-slik-som-vi-har-planlagt/a/23934194/

Hvor jeg igjen ble rørt over det ekstreme med å være menneske,og hvor fantastisk et menneske kan være. Dere må nesten lese artikkelen...

" BØRGE STØYLEN, 39 år, ektemann, snart tobarnsfar og tidligere livvakt for kongen.....  Men først og fremst skriver jeg dette fordi jeg vil fortelle om sykdommen på min måte. Jeg ønsker å påvirke den virkeligheten som skapes rundt min kone, mine barn og meg. Jeg ønsker å ha innflytelse på hvordan alle dere der ute skal forstå vår situasjon og hvem vi egentlig er. Vi er ikke sykdommen! Så derfor forteller jeg alt dette. Vi er ikke sykdommen! Vi er sterke, min familie og jeg. Min kone er fortsatt vidunderlig vakker og morsom bak det sørgelige utrykket hun har akkurat nå. Det er der, og det kommer tilbake. Min sønn er fortsatt den herlig sosiale typen som han har vært i tre år. ...... Han kommer til å bli en flink og omtenksom ung mann. Barnet som Sunniva bærer i magen, vil vokse opp med en fantastisk mamma, trygge besteforeldre og venner som bryr seg om oss. Hun eller han blir et flott, vennlig og oppvakt menneske.

Skal samle på lykke : Og jeg? Jeg blir her en stund til. Kroppen min er på vei til et helt annet sted enn hodet mitt. Speilbildet har rasert selvbildet. Men det vil bli bedre. Til slutt er vi igjen synkrone; det fysiske og det mentale. Jeg vil akseptere forfallet og resultatet, og leve med det så lenge jeg kan" 

" Lånt sitater fra VG artikkelen " 

. Jeg bøyer meg i støvet over kjærligheten, og for at han velger å dele.  

For det er så viktig at vi står sammen og at ALS pasienter snart kan bli reddet.      FOR VI ER IKKE SYKDOMMEN! 


Fordi livet er verdt å leve for <3 
Ha en fin dag alle sammen og husk å lev.

KARRIERE PÅ HOLD har mistet....

Må utsette sesongen :(  Forstår ikke hvordan dette kan skje, men mine staver er forsvunnet ? 



De forsvant med SAS 4 april og siden har de vært borte. Jeg skulle på treningsleir til Mallorca og dit kom aldri min bagasje.  Det å miste stavene er ikke noe nytt for oss stavhoppere, ihvertfall ikke når man er ute å flyr! For det skjer ofte at de ikke kommer med flyet , men de dukker alltid opp 2-3 dager etter på og jeg vet alltid hvor de er i prosessen!  


Jeg elsker stavhopp, men hater staver!  Må være så behagelig å være svømmer og bare reise med badetøy!

Stavene sies å ha ankom Mallorca dagen etter min ankomst, og skulle bli kjørt ut til mitt hotell. Men, ditt kom de aldri og etter dag 6 med unnskyldninger var beskjeden klar : Vi har dessverre mistet dem!!! HVA FOR NOE ? 
Hvordan går det ann å miste en stort hylster / stav bag som er 4.50m lang ?


Helt seriøst...de syns!!! (Bilde fra NM, "nød" transport til flyplassen ;) Så med andre ord, er vant til "problemer" vdr. staver. 


Jeg dro på treningsleir for å hoppe stav,  for å forberede meg maks til utendørs sesongen. Så det å miste stavene var egentlig krise. Jeg fikk trent bra fysisk og fikk heldigvis låne noen staver som jeg kunne bruke fra kort tilløp.  Men, det blir jo ikke det samme som å hoppe med egne staver fra langt tilløp.

Så selv om jeg hadde en veldig bra treningsleir var det ganske surt å ikke få hoppet teknikk ordentlig. Begrensninger er en kjedelig ting, men istedenfor å bli sur og skape problemer ut av dette holdt jeg fokus på min fysiske form og ting som jeg bør bli bedre på. Sprint etc...

Vi fikk besøk av Leif, Morten  sin trener første uken, deretter kom  foreldrene til Morten slik at de kunne hjelpe oss litt med barnepass.


Gjorde det litt mer opptimalt for oss å gjennomføre øktene. Selv om det ikke er noe problem å ha med mini ;) For elsker nemlig å ha han på stadion.  Er døds gøy å se han ape etter oss, og hvor mye han elsker å løpe rundt. Men, det å han med krever også alltid et ekstra øye på han.

Stadion ble rimmelig full i påsken av diverse friidretts grupper. Så da er det ikke alltid like lett å være 2 år å ville løpe overalt. Siste uken kom vår gode venn og assistent trener Johnny.


 

PROBLEMER KOMMER SJELDEN ALENE...
Jeg oppdaget nemlig et lite dyr som holdt på å spise seg inn i navlen min når vi ankom Mallorca. Sol og varme fikk meg til å slenge klærne og da fant jeg den jævlen...


Ps. bildet er ikke meg. men den så slik ut :/ ÆSJ..... ​

Det skulle senere vise seg at jeg haddet klart å ta med meg en "Flått" fra Danmark, etter at jeg dagen før hadde trent i skogen ( tror den stammer derfra)  Jeg fikk helt panikk!!! Fy for satan noe så ekkelt. Jeg fikk dratt den ut men fikk ikke ut hele! Juuuu..... æsj. Dette gjorde at jeg hadde mareritt om at den fortsatt levde inni meg og hadde lagd egg. Jeg hadde etterfølgende litt vondt i navlen og fikk hoven magen. . Skal ærlig innrømme at jeg ikke viste så mye om flått før jeg plutselig utviklet en rød ring rund navelen. Fikk nemlig stygge bobler og en stor rød ring som utviklet seg

.

Bilde er igjen ikke meg, men det så slik ut rundt navlen min!!!

Så da var det rett til legen.Var ikke så høy i hatten i det jeg satt på sykehuset. Heldigvis endte turen bare inn og ut. For var "kunn" flått bit, så ble satt på antibiotika og kur. Overlevde heldigvis "traumene" fra fåttbittet, men det satt meg også litt tilbake i treningen :(  
.....Ikke nok med uheldig bitt,  mistet jeg også min mobil på dag 3. Skulle ringe SAS for. å høre hvor mine staver ble av og vips så ble mobilen også vekk/ mistet den i det jeg la den ned i min jakke på vei til trening. Den ringte i 4 dager, før den gikk tom for strøm...

Så med bit, uten staver og mobil var jeg litt skeptisk til hvordan resten av treningsleiren skulle gå!!!! Men, en ting er sikkert det å bli sur, sinna og frustrert hjelper sjelden. Så handler alltid om å gjøre det beste ut av alt. 


Mini fikk hvertfall trent hardt ;) 

MEN, Stavene gir dessverre hodebry..... 

For nå har stavene vært borte i over 5 uker!!! Jeg får ikke hoppet ordentlig  teknikk, for har rett og slett ikke staver. Må bestille nye fra USA men, må først vente på godkjenning vdr. erstattning fra SAS.  For stavene koster mye penger! SUKK! 
Men, hvor er stavene mine ? Siste nyhet er at Palma Mallorca sier at de er signert og levert på mitt hotell etter at jeg har dratt. Hvem som har signert og hvor de er, er det ingen som vet. Så høres mest ut som en dårlig unnskyldning. Men, de må jo være et sted ? 



Jeg hadde planer om å sesong debutere 20 mai i Odense,  men det blir jo dessverre ikke noe av. Så veien videre er litt uvist. Det å miste stavene gjør at sesongen blir litt ødelagt. Men, må  bare være positiv..... finnes jo verre ting i livet....... som å få ALS!  


Så husk å nyt øyeblikk og vær positiv... UANSETT HVA <3 

Dagens tanker

Jeg har ikke orket å skrive eller dele noe på en stund. For livet generelt har fylt for mye til at jeg har hatt tid til å sette meg ned å puste.  
Det å ha livet på den ene siden og døden på den andre har gitt meg alt for mange tanker.  Føles ut som livet mitt har står stille på en litt ubehagelig måte. Er en merkelig følelse ettersom jeg innerst inne skulle ønske jeg kunne fryse tiden og bare bli her i nuet. Men, livet må leves og livet skal videre...


I USED TO THINK THAT I COULD NEVER LOSE ANYONE IF I PHOTOGRAPHED THEM ENOUGH. IN FACT, MY PICTURES SHOW ME HOW MUCH I`VE LOST sitat : Nan Goldin


Jeg mistet mobilen på treningsleir i Påsken, og det gikk også litt tid før jeg klarte å kjøpe meg en ny. Hele 4 uker.  For var liksom ikke noe stress å få ny telefon,  jeg hadde  jo klart meg så lenge uten så noen dager fra eller til gjorde meg ingenting. Var faktisk ganske befriende å ikke ha telefon. Så kanskje det var akkurat dette  jeg trengte en liten periode. Så fremover  skal jeg faktisk lage mobil frie dager om ikke uker. For når alt kommer til alt så trenger jeg den ikke hele tiden. Den er deilig å ha, og jo instagram er morsomt. Men , mobilen er også tids drepende. For er så mye viktigere og givende å være mer tilstede i nuet og leve enn å sitte på den mobilen hele tiden.



Jeg var innom FineArt på Akebrygge  for en uke siden for å hilse på min venn Vebjørn Sand som holdt utstillingen "Guernica - Et vendepunkt"



En ekstremt gripende og stygg historisk hendelse om et av de største militær overgrepene i menneskets moderne historie.  Vebjørn er utrolig, og bildene hans er ekstreme.

Var et hyggelig gjensyn og jeg fikk med meg bladet KUNST hjem. Hvor jeg bla.så sitatet jeg skrev over. Er så sant. Jeg har nemlig vært så opptatt av å ta bilder og filme min pappa hele tiden. Bare fordi jeg vet han skal dø. Men, det skal vi jo alle sammen en dag. Når jeg endelig fikk mobil igjen sa min kjæreste til min familie i det jeg sto å filmet " Cathrine har bare sett verden gjennom telefonen i dag " Det fikk meg til å forstå at minner og bilder er viktig,men at tilstedeværelse er 100% viktigere.  Jeg kommer fortsatt til å ta en del bilder og filme min pappa osv. for jeg ønsker at min sønn skal ha mulighet til å se og oppleve pappa når han blir eldre viss det nå er slik at min pappa ikke er her lenger. Men, for min egen del har jeg lært å være mer tilstede selv om jeg knipser litt. 



 Jeg har vært i tanke boksen lenge, og livet har stått litt stille... men, jeg er nå klar for å leve det igjen og komme meg videre. 

Et problem av gangen og en dag av gangen. Små skritt er ikke feil det heller :) 

Levd uten mobil i 3 uker....

Hvordan går det ann ? Joda, overraskende bra. Faktisk litt deilig, når alt kom til alt!!


Dro til Mallorca på treningsleir 4 April. og klarte å miste min telefon på dag 2. Hadde heldigvis lagt over alle bildene mine på macen før avreise, men klarte jo å knipse litt på dag 1 og 2 for det ;(  Min icloud er helt full så ikke så mye som har blitt sikkerhetskopiert over der nå. Jeg har alltid tenkt jeg skulle ta back up på alt jeg har / kjøpe mer plass og nå som jeg sitter her uten mobil angrer jeg jo selvfølgelig  på at jeg ikke har vært føre-var og gjorde det. Irriterende. For mine bilder er tross alt det viktigste for meg. For de små øyeblikk som jeg har tatt av min sønn kommer aldri tilbake. Det kommer alltid ny øyeblikk, men likevel. Jeg tvi holder på barne bildene fordi han vokser så fort. Resten av mobilens innhold er på en måte erstattelig.


Selv om det var ganske surt å ikke kunne ta bilder på turen og være på nett med venner. For selv om jeg er veldig lite på facebook, er jeg aktiv på instagram og snap med venner. Jeg har lånt  nett og tjekket de "viktigste" tingene, men ellers ikke vært på gli med omverden. En smule merkelig, men som sakt også litt deilig. For hvor avhengig er vi ikke av å snoke å sitte med mobilen 24-7 istendenfor å være tilstede i nuet ? Er faktisk helt sykt. Er nesten en wake-up call og være uten mobil. å se det "utenifra". Så hell i uhell kanskje dette bare har vært en sunn opplevelse med surre penger. For ny mobil.koster. 


Hadde mobilen i min treningsjakke på vei til stadion og borte var den når jeg kom hjem. Den ringte dåg uten å bli tatt i 4 dager før den tilslutt gikk tom for strøm.  Jeg husker ikke mitt passord til  " find my i-phone" så var det også lost case. Så enten ligger den et merkelig sted hvor ingen har funnet den, ellers så ble den stjålet. Borte ble den hvertfall. Kanskje også syndebukken var min lille elskede sønn? 2 år og bøllefrø så kan jo være det var han som slapp den ned et hull!? Min feil uansett hva og borte er den.  

Jeg hadde  gledet meg til å føle opp bloggen og fortelle om min opplevelse på  Tv programmet "Helteneskamp", hvor det dsv. ble en litt for tildlig exit for min del. Men, sån er livet. Går ikke alltid som planlagt. Ellers hadde jeg gledet meg til å dele treningsleir erfaringer og opplevelser fra Mallorca turen. Men, som sakt uten mobil.og nett så funket ikke det så bra der og da.  Men, heldigvis har vår gode venn og assistent trener Johnny Andersen knipset litt så har fått litt bilder fra han :)


Status... Vi har ellers hatt en fin treningsleir og fått trent bra :) 
 

Skofterud vs Larsåsen ;)

Heltenskamp på Tv2 i kveld / Lørdag 8 April :) 

Vi er kanskje veldig forskjellige ved første blikk, men det viste seg at vi var ganske like likevel. Jeg var så heldig å treffe Vibecke Skofterud og Anette bøe som mine kvinnelig kompanjonger og konkurrenter i landskampen mot Sverige. Et TV program som ga oss en del utfordringer


Vi startet kampen i "pre-camp" innen tv-innspilling hvor vi hygget med bordtennis og dart. Hvem vinner ;)  

 Jeg elsker å treffe nye mennesker for alle jeg møter på min vei beveger meg på en eller annen måte og jeg lærer alltid mye. Alle mennesker er unike på sin måte, men det er alltid veldig inspirerende for meg å møte noen som er likestilte innenfor det sportslige. Selv om Vi driver med forskjellige idretter, har vi den samme mentaliteten og stå på vilje. Jeg er derfor veldig takknemlig for at jeg fink muligheten til å være med på Heltenskamp og treffe nytt og varmt venskap.

Premier på HELTENESKAMP i kveld... Se mine private foto.

I skrivende stund befinder jeg med på træningsleir i Mallorca. Hadde planer om å være flink til å blogge å dele,men klaret for to dager siden å miste min telefon!! Kjempe nedtur, for der hade jeg jo alt klart. Er merkelig hvor lost man blir uten telf..... MEN, til en helt anden sag, i kveld er det premiere på "HELTENESKAMP" på TV2. Så det må dere jo få med dere. Får selv ikke set det, men mimrer tilbake med mine private bilder fra turen . Vi hadde ikke mobil så lenge, men fik tatt noen... Så en listen snik pik før innspillingen 😉 Hvor er vi? 
Er en stor tv produksjon med masse flinke mnsk. Så var i trygge hender med "Rufus" som vakt.

Et lite bil problem på savannen.....
























På tur gjennom mango land....









Stille før stormen 😉

Hvem vinner? 





På møte.... Hva vi skal passe oss  for!!!!! 



Sol Kos før start..... 



Camp...



Min giraff pappa, for å si det sin det ble lange og varme dager så jeg holdt med tett inn til knud  



Det var tøft å være med på HELTENESKAMP, 2 dager uten mat og vonde  


























Programlederne. Ettersom vi konkurreret mot Sverige og det skal gå på svensk tv hadde vi to programledere. 

Varme dager krever vann...




Som sakt uten min mobil og data, så lidt rotete innlegg med dansk ordbog 😉 Kan ikke røpe så mye om turen, men kan love dere et det blir god underholdning og et super tøft program 🙈🙈🙈 Jeg kan afsløre at jeg gråter på tv😳😱  der og da var det sån jeg hadde det!!! koos dere med premieren 😎👊 

Aktuell med nytt TV program på lørdag ;)

For noen måneder siden spilte jeg inn Tv programmet "HELTENESKAMP" som kommer på Tv Lørdag 8 April.

John Arne Riise (36), Knut Holmann (48), Vibecke Skofterud (36), Espen Bredesen (48) , Anette Bøe (59) og lille meg (30) er klare for å forsvare de norske fargene når vi skal ha landskamp mot Svensk idrettshelter. Et fantastisk eventyr som ga mye smerte og glede. Det var temmelig tøft å være med,  og jeg kan jo allerde nå avsløre at jeg griner på tv....Hvordan det går kan jeg jo ikke røpe. Men, dere får følge med ;) 
Konseptet går ut på at vi skal finne tilbake til sivilisasjonen under ekstreme forhold. Laget som kommer sist, må etter en utslagskonkurranse sende en deltager hjem.....



Det svenske laget består av ishockeylegenden Peter «Foppa» Forsberg (43), stuperen Anna Lindberg (35), bryteren Ara Abrahamian (41), fotballspilleren Patrik «Bjärred» Andersson (45), syklist Emma Johansson (33) og fotballspiller Josefine Öqvist (33).

På svensk TV4 heter tv programmet " Det størsta aventyret" og er en svensk suksess serie. Så håper Norge tar det like godt imot :) 

 

NEW LOOK - FRESH START!


Ny start....krever også nytt hår ;) Eller ? 
Sanheten er at det plutselig gikk opp for meg at jeg har hatt den samme frisyren i 20 år! Har faktisk vært ganske ukreativ i forhold til hvor mye man kan gjøre med håret. Men, litt har jeg også eksprimentert med, for ikke å snakke om den gangen jeg gikk på en stor smell og brant av halve håret mitt ved hjemme farging x 2, etter at håret mitt endte opp som grønt og måtte av blekes helt. Herregud! Det er godt man har blitt eldre, og kan le av dumme feil den dag i dag... inntil man støter på noen ny.  


Jeg hadde hjerte i halsen før saksen klippet meg. 

Panikken sprede seg raskt i det jeg så håret falle, men deretter kom smilet. Jeg må ærlig innrømme at jeg liker den ny looken. Angrer nå bare på at jeg ikke har gjort det før. Billigere enn botox skrev jeg på snapchat til jenten.."Rynke problem i pannen løst". For har ikke akkurat mye kollagen igjen der ;) PHU, men hva fean, har jo også blitt eldre. Et ansikt må da få lov til å gi utrykk for å ha levd! Selv om jeg noen ganger lengter tilbake til glade ubekymrede tenårings dager hvor ikke akkurat sånne bekymringer fylte.


Panneluggen er hvertfall klipt, så nå er det for seint å snu... går jo noen år før den vokser seg tilbake til mitt standard.

Klipp og striper ;) 


New look føles deilig ut, så er jeg også klar for en ny sommer start. For snart går turen til Mallorca på treningsleir. Ser frem til dette og teller ned dagene. Nærmer seg nemlig avgang...

FØR OG ETTER ;) Hva synes du ? 

Ble hvertfall veldig fornøyd selv, så nå gjenstår det bare å vende seg til å ha hår i pannen og øynene! ​
Ironisk nok hadde også mini fått seg "hei sveis" i barnehagen/vuggestuen. Så når jeg kom for å hente han satt alle guttene med hårstrikk på hode. Er dette et hint fra personalet om at min sønn har blitt litt for langhåret ? Hmmm.... følte det var en baktanke med det ;) Haha, er jo også sant. Frisør tid til mini er nå bestilt. Jeg har ellers selv lekt frisør, men det å klippe en unge som aldri sitter stille og som nekter er ikke piece of cake! Så bedre å overlate saksen til noen andre. Ser jo ikke bra ut når ungen entrer barnehagen med kutt sår over alt. Nei, la oss skyve "problemet" over på noen andre. Haha huff ;) #godmor

Ha en hår fin dag alle sammen ;) 

 


 

OSLOVE


Mine venninner gifter seg på stripe, ikke så rart så vakre som de er ;) Så nå var det dags for å skåle for min venninne Cecilie. Er faktisk mitt 10 bryllup på kort tid ;) Vi er en relativ stor venninne gjeng som er en miks av bareneskolen-ungdomskolen og vidregående. Så vi har kjent hverandre lenge og vært gjennom mye sammen.  En fantastisk herlig gjeng, hvor det virkelig er rom for å være seg selv fult ut. Setter virkelig så stor på vennskapet vi alle har. For en en fantastisk gjeng. Føler meg veldig heldig som har dem. For selv om jeg både har vært mye bortreist og bor i utlandet er jentene mine alltid der for meg. Det å komme hjem til dem er som å se dem i går. 


Jeg har ofte måtte takke nei til sammenkomster og andre herligheter med denne gjengen, ettersom idretten fyller. Dette har selvfølgelig vært litt kjedelig  i ny og ne, men idretten har også gitt meg så mye tilbake. Så selv om jeg av og til har blitt presset til å velge, har jeg alltid følt meg privligert fordi jeg har kunnet kombinere begge verden på en fin måte. 

.

Den private Cathrine og den sporstlige Cathrine. Det har alltid vært samme person, men noen ganger kan man bare ikke være to steder på en gang. Så derfor har f.eks "utdrikkningslag" ikke alltid blitt noe av siden det har vært sesong. MEN, denne gangen passet det fint...


Dagen startet med et stort SUPRISE skrik hjemme hos en av jentene, før vi havnet i et event studio hvor vi skulle spille inn musikk video til "i`m so excited med Pointers Sisters. En klassiker som alle kjenner.


Her hadde vi det så morsomt. Det å kle seg ut og synge er jo helt topp. Så ser frem til å se slutt resultatet på bryllups dagen. Får nok oss en god latter ;)

Ps. Forandring fryder, så parykken her gjorde faktisk at jeg ble inspirert til en frisør time.. se hvordan dette gikk i neste innlegg ;)


Herlig gjeng ;) 

Brude skulle løse noen oppgaver underveis og vi var også innom et coctail kurs. Miks og triks... TATTA :) Kunne faktisk godt ha tenkt meg å være bartender, men er ikke akkurat like lett å kombinere med idretten og nå mamma rollen ;) 

Vi spiste lunch på Olivia og middag hjemme hos en av jentene. Hvor bruden fikk seg en god overraskelse hvor både gamle flammer ble vist på film med hilsen og  en parodi av hennes liv hadde blitt spilt inn. Var utrolig underholdene. Stor tak til forloverne for fin dag og gjennomføring. 


PS: Livet er for kort til å ikke ha det gøy. Livet er også for kort til å være "seriøs "hele tiden, så litt lek og morro er det alltid litt rom for. Dette betyr ikke useriøsitet ovenfor idretten, men for meg er det viktig å skape rom til andre ting som gleder i en god kombinasjon. Så i dag ble det trenings fri ;) 



OSLO LOVE <3 

Jeg blir alltid veldig sentimental når jeg kommer og drar... Savner allerede jenten mine, men vet jo også at de aldri forsvinner. 

 

TV2 imorgen " KICKBOXER VS STAVHOPPER"

15 Mars (I morgen) på TV2 kl.19.30 kan du se hvordan det går når Thea Næss og jeg skal konkurrere i matlaging.

"FINGRENE FRA FATET "

Programmet går ut på at to kjendiser møtes til kokkeduell. Som sjef har de med seg hver sin profesjonelle kokk, men kokkene må holde fingrene av fatet. Altså han gir kun instrukser verbalt, og kan kun hjelpe til i 30 sekunder gjennom prosessen. Etter en halv time skal maten være ferdig. Mesterkokk Bent Stiansen og matentusiast Christopher Sjuve kårer vinneren.

Det å konkurrere mot søteste Thea, var en fryd. Er jo heller ikke vær dag jeg konkurrerer mot en verdens mester i Kickboxing. MEN, om jeg klarte å kicke henne i matlaging får dere se imorgen ;) Kan hvertfall hilse å si at jeg IKKE hadde konkurrert mot henne i kickboxerringen med det første. Så fornuftig å starte her ;) 


Backstage...

Vi tester ut "game face" ;) 

Hvordan det går kan jeg jo ikke røpe, men det å lage "Ukjent"  mat på 30 minutter, er relativt stress. Føltes ut som 5minutter ;) Kan røpe at jeg skal lage F I S K :) 

Jeg hadde verdens søteste kokke Nordlending som hjelper, så det var stor stas. Han var så flink, og jeg skulle gjerne kidnappet han med meg hjem. Dåg jeg er relativt bortskjemt på hjemmefronten. Ettersom Morten er super flink til å lage mat. Så her forsåvidt en kokk i huset allerede ;) Er faktisk ganske sjelden jeg lager mat. Men, til gjengjeld har vi ikke oppvaskmaskin. Så det er jeg som vasker :/ 

Jeg har litt blandete følelser når det kommer til det å lage mat. For liker det egentlig, men liker det likevel litt!!!  Viss det er noe annet enn hverdagsmaten som skal bli servert. For det å få gjester elsker jeg, og av en eller annen merkelig grunn har jeg også klart å vinnne 2 Masterchef episoder + 4 stjerners middag!! Men, spør  du min kjære så sier han at jeg er talentløs på kjøkkene. Så hmf.... godt vi har forskjellige meninger ;) 

Ps.  elsker håret til Thea. Så flott å langt :) 

(noen som vet hvordan man snur bildene ;) haha - gi meg en melding ;) 



Se hvordan det går og lær en ny rett på TV2 i morgen kl.19.30 :) 

1 liv - 1 helg - 1 konkurranse.


Mitt liv...Min helg i bilder...


Trening alene i hallen ONSDAG Stavene må deretter transporteres med hjem.

 

"Fri"dag TORSDAG med vasking og rydding hjemme ;) Vi kjenner alle til de kjedelige tingene, som vi normalt bare utsetter. I dag var det tid for dette.  Vel å merke rydder jeg og støvsuger hele tiden!!!!  Det å bo i en liten leilighet med en på 2 år som roter hele tiden og er støv maskin så kreves dette. 

Frisk luft og kos er viktig så vi mater fuglene etter barnehagen/vuggestuen. Alltid stor stas. 

Morgen fly FREDAG. Next stop, Stockholm. 

Øresundsbroen sett fra oven.. Det tar 20 minutter å kjøre over. Jeg har ofte tatt over til Malmø for å trene.



Jeg elsker å se på landskapet når jeg flyr. Men, det får meg også til å innså hvor liten jeg er i verden og hvor stor verden faktisk er. Viss jeg flyr over storbyer på kvelden og ser alle de små lysene blir jeg veldig emosjonell og filosofisk.




Vel fremme på Arlanda. Men, blir først hentet av arrangøren om 2 timer.. så da er det bare å vente...

Konkurransen er kl.20.00, så enn så lenge god tid

Uten mat og drikke duger helt ikke!

Poser litt på instgram... og snik filmer et øyblikk som rører meg til tårer. For det å sitte ved ankomst å se folk som venter på sine kjære og møtes er bare helt fantastisk. Det finnes så utrolig mange historier og kjærlighet. Den unge kvinnen jeg filmet sto med sinn sønn på armen, med hjerte ballonger og roser og ventet på sinn kjære. Han små trippet i over 1 time og jeg var i tilslutt litt redd for at jeg skulle gå glipp av slutten. For hennes nervøsitet og glede skinte helt bort til meg. I det hennes kjære kom sprak tåre bobblene hos meg. Et fantastisk og magisk øyeblikk av gjenforening og ekte kjærlighet. SUKK. Ej, elsker virkelig å være på flyplass ankomster. 

"JUST POLE VAULT" heter konkurransen, så altså kun for stavhoppere. Jeg hopper kun for treningens skyld. Litt for å tvinge meg selv til å hoppe med større staver. Jeg trener nemlig for øyeblikket alene og uten trener, så er ikke like lett å gjøre dette på trening. Så derfor hopper jeg her for å løfte meg selv treningsmessig. Jeg er nemlig fult klar over at jeg ikke kommer til å hoppe høyt. For er ikke der teknisk, eller på "riktige" stavene. Mangler også "FLOW-Selvtiliten" som normalt kommer når jeg vet at jeg er kjørende. Men, jeg stiller opp fordi jeg tror at dette vil gi meg noe positivt mot sommeren. 



Jeg HATER staver..... men ELSKER stavhopp! Heldigvis ble det ingen problemer på denne turen vdr.stavene. For er nemlig ikke bare bare å reise rundt med et rør/ staver som er 4.40/50m og veier en del. Transporteres på bil tak, spesial bagasje og på min skulder. Viss du ikke synes om at alle ser på deg på en flyplass er stavhopp-reise ikke tingen! For når du kommer gående med et så langt hylster på skulderen i en folkemengde/ flyplass så ser alle på deg og diskuterer hva du har med deg! 
SKI ! SEIL ! MAST ! Er som oftest forslagene! Ski??? ;)

 
Hentet på flyplassen og small talket med sjåføren,et nytt å spennende bekendskap i 40 minutter... Fremme på hotellet i 15 tiden og lader opp til i kveld.

 
Middag/ Lunch på sengen.. Mmmmm

HVORDAN TING FOREGÅR : Når du er på reiser rundt i verden som idrettsutøver blir man normalt plukket opp på flyplassen av arrangøren. Men, hvem man møter vet man sjelden men det er som oftest alltid behjelpsome og noen utrolig hyggelige mennesker. Jeg har en gang opplevd å sitte 5 timer uten å bli hentet som lovet. Mistet selvfølgelig også stavene i det jeg mellom landet i Frankfurt,  og fikk ikke tak i min daværende manager som hadde vært i kontakt med arrangøren så fikk heller ikker ringt å sakt i fra. Det viste seg tilslutt at "sjåfør - henteren" som var en ung søt mann hadde stått vedsiden av meg  nesten hele tiden. Han fortsto bare ikke jeg var stavhopperen. En liten blondine på høyesko og med trillebag hadde vist ikke signalisert tøff og barsk stavhopper i hans øyne. Han var dåg unnskyldt for jeg manglet jo stavene, så er ikke alltid like lett å vite hvordan noen ser ut når man forventer det store hylstre ;) Endte tilslutt godt, og jeg fikk også mine staver 1 time før konkurransen og satte personlig beste.  Husker ikke høyden akkurat nå.

Next stop.... Hallen ;) 

En liten kaffe i resepsjonen på hotellet før avgang...

På plass i hallen. Det var førte gang Nordic sport arrangerte denne konkurransen, og siden den dessverre måtte ligge så seint på innendørs sesongen manglet de mange deltagere i kvinne-mann klassen. Utrolig fint lagt opp for hoppere, men jeg fikk dessverre en litt "tam" følelse inni meg når hallen kun var full av ivrige ungdom. Helt fantastisk, ikke misforstå. Men, det tenner meg ikke helt.

Selv om jeg vistnok hoppet med den beste 17åringen i verden, en finsk jente som hadde hoppet 4.25m ga ikke dette meg noe ekstra energi. Jeg følte meg egentlig bare litt sliten og gammel. 13år eldre og kunne hyotetisk  nesten vært hennes mor. Cathrine du er mor...nå ja, godt min lille gutt er yngre ;)

 

Jeg prøvde virkelig å finne frem litt ekstra energi under konkurransen, men det hele ble bare mas og høyeskuldre. Fikk ikke tilløpet til å stemme. Det at jeg er fysisk bra form men ikke teknisk form gir meg en del problemer. For jeg løper fort, men klarer ikke å styre det helt. 

 

 Jeg viste på forhånd at det ikke ville bli supert, men det er stor forskjell på å føle at man har en dårlig "trenigs dag" og hoppe normalt. Dårlig oppvarming gjorde at jeg startet på 3.80 og sto over til 4m. Deretter gikk jeg på 4.10 som de to resterende deltagerne. Jeg bommet. Var høyt over, men bommet. Tett i satsen,valgte en for myk stav og  hadde stativet feil. Er så mye som skal klaffe i stavhopp. Det er derfor veldig viktig å ha en trener som kjenner deg og vet hvordan han best mulig kan hjelpe deg med å ta avgjørelser som stav valg - tilløp og stativ valg. Man, velger nemlig selv hvor stativet altså listen skal være under hvert hopp. Fra 40+ til 80- enkelt forklart tett på deg eller langt i fra deg siden alle hopper forskjellig og stav valg kan være avgjørende hvordan ditt hopp blir.


Er blir alltid litt frustrert når  å bomme når du vet du skulle hoppet høyere...

Men...

5 teknikk treninger alene fra kort tilløp. og 4 konkurranser fra fult tilløp med større staver. Best resultat 4.05m / start høyden. 
Slik oppsummerer jeg innendørs sesongen. Resultatet er ikke så mye å skryte av, men prosessen har vært fin likevel. Jeg er sikkert på at dette kommer til å gi meg noe tilbake snart. 


PEACE OUT.... 
 

PS. Hvor søt er ikke denne staven!!! Verden miste stav. 2,50m - flex : spesial laget. 


hihi, den var så liten at den kunne ligge inne i bilen. Var sønnen til han som kjørte meg sin, en gutt på 4-5år.
Loui om 2 år... haha ;) 

LØRDAG morning...



Da var det bare å dra hjem igjen... en erfaring rikere ;)

 


Var deilig vær og komme hjem til. Så også Østerbro stadion hvor jeg trener fra luften, Kan du se den? Ligger ved siden av Parken fotballstadion. 


Gikk igjen fint å reise med stavene...men tok 100år på odd-size bagasje.Hvor jeg normalt står ensom sammen med barne familier som venter på barnevognen.  Vistnok ekstremt mange golf glade menneser på flytur idag...

Deilig vær :) 

Gjenforening med mitt hjerte....

Idretten kan både gi meg mye glede og skuffelser. Hvertfall når det ikke går så bra. Men, alt i alt elsker jeg det. MEN, det beste som finnes i hele verden er for meg denne lille karen her. Det å komme hjem til han og være sammen med han betyr bare alt. Dette setter livet mitt i perspektiv og jeg innser at det som betyr alt er kjærlighet. 


Er så takknmelig for at jeg har han i mitt liv. 
ubeskrivelig lykke...

Vi dro selvfølgelig på lekeplassen og lekte samt matet litt svaner ved sjøen. 




..... ønsker alle en god uke. #positiv vibes
 

Sanne ord på kvinnedagen


 

Galleri Larsåsen

Mellom egen trening og arbeid som personlig trener har jeg mitt eget galleri i Oslo.

" CATHRINE LARSÅSEN GALLERI "




Hvor jeg har mine egne bilder utstilt. Jeg startet å male for litt over 10 år siden, og med mye positiv tilbake melding gikk det fra å være en hobby til å bli til noe mer. Så for 1 år siden gikk en av mine drømmer i oppfyllelse. Jeg brukte kunsten min til å uttrykke meg via min sport, og jeg malte/ maler ofte tanker og følelser som jeg selv har opplevd via min idrett og liv. Jeg har alltid hatt en visjon om å inspirere og glede andre via min sport,  og dette ønsker jeg også via min kunst.



Jeg vil at kunsten skal være for alle. Noe som gleder og gir hverdagen inspirasjon. 

Min siste kunstverk  er inspirert rundt  " Kvinnens styrke Kvinne kroppen er magisk og jeg elsker former og muskler, så mange av mine bilder er av nakne kvinner.  

Så dette jeg har laget nå er inspirasjon til min nye utstilling som vil være en hyllest til kvinnelige former. 

Forløblig får disse to bildene hedersplass på veggen hjemme hos meg. Jeg knytter meg veldig til bildene jeg lager så noen ganger er det faktisk litt vemodig når jeg selger... Men, de er til salg ;) 


Art in the making...


Pris messig ligger jeg i alle klasser, for ønsker at kunsten SKAL VÆRE FOR ALLE :)   Min siste utstilling hadde jeg i Oktober 2016 hvor tema var " kunsten for store å små" hvor jeg var Inspirert av livet som mor og leken kunst på barnerommet.





Mitt Galleri ligger : mellom Holmen og Hovseter - tbane stasjon i Oslo. Adr. Luftfartsveien 18.  0770 Oslo.

 
Jeg deler lokale med Oslo Vest Trafikk skole og holder åpent i forbindelse med deres åpningstider. Jeg ønsker på sikt å få en fast dag i uken hvor jeg holder åpent hele dagen, men ettersom jeg fortsatt satser på idretten og bor her i købehavn har jeg ikke mulighet til å være der hele tiden selv. Men, galleriet er som oftest tilgjengelig for besøk,  og skulle det være lukket kan man høre med telf : 480 30 555 

Velkommen til min kjeller :) 



Personlig  elsker jeg  store bilder, for det gir noe ekstra i hjemmet. Det er mange som er skeptiske til å fylle en hel vegg med kunst. Men, dette er noe dere bør prøve. Jeg låner ut bilder, så viss du er i tvil så kom innom å ta et med deg hjem og opplev forskjellen :) Jeg lager også bilder på bestilling både når jeg det kommer til farger, mønster og størrelse. 

PS. Jeg finger maler alle bildene mine, så bruker ikke pensel. Hvorfor? Tja, har alltid gjort det og det er sån jeg best kommer i kontakt med det jeg lager. For meg handler det om å føle bilde og ga inn i en slags underbevissthet når jeg maler. Slik arbeider jeg best . 


Et lite utvalg...


Du er velkommen til å besøke min Facebook side : "CATHRINE LARSÅSEN ART"  :) 


Kunst er deilig fordi det fyller på en god måte. Alt rundt oss beveger mennesker, så derfor er kunst i hjemmet en måte og vise hvem vi er, og hva vi står for. Jeg føler ofte at jeg kan avspeile en følelse, tanke eller drøm via å se hva slags kunst et menneske har hengende hjemme.


XOXO 

EM medalje på 4.55m



Resultatene under STAVHOPPS FINALEN i EM : 

1. Ekateríni Stefanídi  GRE  : 4.85 

2. Lisa Ryzih GER  : 4.75

3. Angelica Bengtsson SWE : 4.55  /  Maryna Kylypko UKR : 4.55 

5. Michaela Meijer SWE : 4.55 

6. Lisa Gunnarsson SWE : 4.55 / . Minna Nikkanen FIN : 4.55 

8. Wilma Murto FIN : 4.40 /  Tina ?utej SLO : 4.40 

10. Annika Roloff GER : 4.40 

11. Angelica Moser SUI : 4.40

12,Iryna Yakaltsevich BLR : 4.40 

13. Romana Maláčová CZE : 4.40 



Jaaa... det er bare og trene å stå på videre...Sees neste gang EM :) 

Hopper ensom i hallen... men, så lenge det finnes en drøm er det motivasjon :) 

EM via sofan



Da startet innendørs EM i Beograd. Det er noen ganger bedre å se friidrett på tv, for da kommer man veldig tett på, og man kan både følge med på tider, høyder og hvem som ligger først osv. Vel å merke viss tv-produsenten filmer bra!!!!  Er ganske morsomt å se på friidrett fordi det foregår så mye forskjellig og det finnes så mange spennende mennesker og prestasjoner. Den norske troppen er ikke sån kjempe stor i år, men de som deltar er : 

ØNSKER ALLE DE NORSKE, DANSKE og Kjente :) LYKKE TIL :)


Kvinner:
Helene Rønningen, IL Tyrving, 60 meter
Isabelle Pedersen, IL i BUL, 60 meter hekk
Hedda Hynne, Strindheim IL, 800 meter
Yngvild Elvemo, IL i BUL, 800 meter

Menn:

Mauritz Kåshagen, Moelven IL, 400 meter
Filip Ingebrigtsen, Sandnes IL, 1500 meter
Henrik Ingebrigtsen, Sandnes IL, 3000 meter
Marius Vedvik, IL Gular, 3000 meter

Mangler dessverre to av våre største : Karsten Warholm har besluttet ikke å delta mer innendørs denne sesongen og min søte venninne Ezinne Okparaebo meldte forfall etter at hun pådro seg en skade under løpet i Birmingham for en drøy uke siden, selv om hun føler seg fin igjen ville hun ikke ta noen sjangser. 
Innendørs sesongen er for oss friidrettsutøvere en bonus, noen bruker den til å form toppe mot sommeren. Når det offisielt gjelder :)

 

Ble trening foran tv`n  i dag ;)



Jeg gleder meg til å se jentene hoppe stav. MEN, synes dessverre at Innendørs EM i år er med på skape noe dårlig for stav sporten. Innendørs kravet til EM er nemlig blitt  " KRIMINELT " høyt for stavhoppere . Penger,reklame og tv-tid styrer nå sporten fult ut. For plutselig ble kravet for kvinnelige stavhoppere satt opp til  4.70m istedenfor 4.15 og 4.30 som tidligere!  Nivå er også hevet for kvinner dette kravet er jo både  høyere enn VM og OL kravet utendørs! Gir ingen mening. De ønsker direkte finale grunner tv tid. Mens, løp dispipliner både skal få førsøk - semifinale og finale. 3 løp og mange deltagere. Er en smule uretferdig at det skal være "lett" for noen disipliner å komme med på mesterskap! 
Viss man går inn på den europeiske rang listen ligger nr1. på 4.82. nr.2 på 4.67og nr.10 på 4.51... Så dermed har kun 1 jente i Europa tatt kravet til EM i år, mens 5 av jentene har tatt kravet tidligere. De resterende deltagerne har ikke oppnådd kravet men plukket ut nedover ranglisten. Direkte finale, betyr at det kun er 12 utøvere som får delta. Jeg synes det er helt rettferdig at de beste skal delta, men det at kravet er så høyt tror jeg øddeleger for unge jenter som ønsker å starte med stavhopp og som drømmer om mesterskap. For høystsannsynlig for du medalje på 4.70! Så hvordan kan da kravet være dette? 
Som sakt du trenger 4.70 nivå for å få medalje, men jeg forstår ikke at tv - reklame og penger kan endre så mye på sporten vår. Er det kvalifikasjon i alle andre disipliner så synes jeg det også skal være dette i stavhopp. Vi skal ikke bli straffet bare fordi stavhopps konkurransene tar lang tid. Så må de avholde kvalik utenom tv-tiden viss dette er en løsning. Det at vi ikke løper forbi reklame skilter hele tiden ( Rundt og rundt osv) kan da heller ikke straffe oss utøvere . Synes som sakt dette er mega synd. 

Når alt dette er sakt.... Koser jeg meg med EM på tv og blir super inspirert til sommer sesongen :)


Min kjære Morten er heller ikke deltager i år. Kravet i lengde var også presset høyt opp så han kvalifiserte seg ikke denne gangen  Han har tidligere 3plass fra innendørs EM i Paris i 2011 med et hopp på 8m. (Hans PB er 8.25m)


Gode minner :) 

Det å kvalifisere seg til et mesterskap kan noen ganger være ganske slitsomt, ettersom det handler om små marginer og treff på riktig dag. Morten har ikke helt fått ut sitt potensial denne vinteren, men vi som kjenner han vet at han er like god som de andre deltagerne i EM.  De gikk i dag videre til finalen i EM på 7.72m. 

Vi kjemper dåg videre og står på mot sommeren :) 
 

Gode Nyheter fra Sør-Korea



Mine foreldre forteller så mye fint og positivt fra deres opphold i Seoul. Hvor pappa får behandling for sykdomen ALS. 
Jeg har som sakt valgt å ikke pakke sykdommen inn, men heller være åpen om hvordan dette går. Fordi jeg tror på at åpenhet og ærlighet kan hjelpe andre i samme situasjon, samt være med på å opplyse. 
Det finnes et intervju på nett stedet ABC NYHETER i dag : https://www.abcnyheter.no/livet/helse/2017/03/02/195281589/als-er-en-stygg-stygg-sykdom hvor dere kan lese om min åpenhet. 

Siste sms fra min mor : 

Det finnes mange som er imot utenlands behandling grunner kostnader og lite virkning.

ABC nyheter har også lagt ut en artikkel : https://www.abcnyheter.no/livet/helse/2017/03/02/195281489/als-det-er-ingen-ting-man-kan-gjore-redusere-risiko-sykdommen Hvor professor og Nevrolog Ole-Bjørn Tysnes forteller at det er ingenting man kan gjøre for å redusere risiko for sykdommen han er også skeptisk til utenlands behandlinger ettersom dette kan ha lite virkning og kan ødelegge familens økonomi.
 Jeg forstår godt hans argument, for det koster å få behanding utenlands og Norge gjør jo også det de kan for å hjelpe pasientene her hjemme. Her hjemme får pappa hjelp fra et tverrfaglig team med nevrologer, lungeleger, ergoterapauter, sykepleier, logopeder og sosionomer for å gi pasientene en best mulig liv med sykdommen! MEN, det finnes ingen kur og ingen ting som kan gjøre pappa eller ALS pasienter friske. Sør-korea og japan kan for øyeblikket stille opp med en medidsin som de mener kan hjelpe pasientene ytligere. Selv om det finnes pasienter som ikke responderer på den, så finnes det håp i medisinen. Jeg roser Norge for oppfølging, men jeg blir jo selvfølgelig oppgitt over at vi ikke har kommet lenger på medisin fronten og at pasienter blir tvunget til å ta løsninger som utenlandsopphold. 

Men, hadde Tysnes opplevd mine foreldre før de dro og nå så tror jeg han ville ha vært positiv. For jeg ser at mine foreldre har det bedre og de uttrykker det også. Ingenting er bedre enn dette.

Kan jeg også bli syk ?  Artikkelen handler også om spørsmålet " hvorfor ALS rammer". Noe de enda ikke har et konkret svaret på.  Det eneste de vet er at ca.10 % av tilfellene er genetisk og arvelig. Når den arvelig variant rammer får 50% av barna sykdommen. De sies at det er forskjell fra familiemedlem til familiemedlem når og hvordan sykdommen utvikler seg.  Noen lever lenge med sykdommen, mens andre lever kort. Noen rammes i ung alder, mens andre får sykdommen når de er gamle. Tysnes påpeker at det også er noe annet enn genene som påvirker når sykodmmen bryter ut og hvordan den arter seg.

 Jeg tror vi kan si sikkert at det er et samspill mellom genetikk og miljø som avgjør hvem som får ALS og når de får det, men kunnskapen er for dårlig, sier nevrolog.

Jeg er selvfølgelig redd for at dette skal ramme flere i min familie eller meg selv, men ettersom vi ikke har hatt noen (som vi vet om) i familien tidligere med denne sykdommen så tror jeg ikke vi ligger under de 10 % som er arv og genetikk.  Jeg har for øyeblikket ikke lyst til å undersøke meg selv for dette, for det å skulle vite fremtiden på denne måten ville være for tøft! 

Jeg synes det er skremmenede og fustrerende at vi ikke vet mer om sykdommen. Artikkelen hos Abc Nyheter snakker om grunner som bly og Kvikksølv  inntak via ulike fiskelag. Før trodde de at ALS rammet folk som trente mye!!!! Vel å merke gått bortifra dette nå,  deretter var det også snakk om at bruddskader kunne utløse sykdommen. Miljøgifter hevdes også å være utløsende. Pappa vokste opp i Narvik, og hans nabo gutt i deres sommerhus har vist også fått ALS. Kan man her peke tilbake på miljø? Tysnes mener at man gjerne kan finne en liten effekt , men så finner man det ikke igjen når man undersøker videre.


Jeg har mange tanker rundt sykdommen, men det er utrolig deilig å høre at mine foreldre har det fint og at pappa reagere så positivt på det som foregår. Så jeg fortsetter med å rose behandlingen og snakke varmt om dette å tørre å dra utenlands for å få behandling. 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits